Nentser

Nentser   Antallet nentsere ligger på 34 670 mennesker. Språket er en samojedgren av den ural-jukagirske språkfamilien. Nentserne er spredt over Nenets autonome distrikt i Arkhangelsk fylke, Jamal-Nenets og Khanty-Mansijsk autonome distrikter og Tajmyr autonome distrikt i Krasnojarsk-området (den Dolgan-nentsiske delen). De har et stort territorium i de russiske nordområdene og Vest-Sibir fra elven Mezen i vest til lavlandet ved Jenisej i øst.

77,7 % av nentserne oppgir at de har nentsisk som morsmål. Det har vært skriftspråk siden 1932, da basert på det latinske alfabetet. Siden 1937 har det vært basert på det kyrilliske alfabetet. Deres eget navn "nenets" betyr "menneske", og "nenei nenets" - "et ekte menneske" ble tatt i bruk offisielt i 1930. Deres eget navn "khasava" brukes om de vestlige nentserne på Jamal, "nenei nenets" brukes om østlige nentsere på Jamal og Gyda. Bare "nenets" brukes om forskjellige gruppene.

Når det gjelder næringsveier og kulturelt levesett kan nentserne deles inn i tre grupper. Den første og største (90 %) utgjør tundra-nentserne. Deres hovednæring er reindrift. De bebor de aller nordligste områdene. Den andre gruppen er skognentserne, som bor i tajgaområdene der Ob og Jenisej møtes. De driver stort sett med kjørerein, jakt og fiske. De er bindeleddet mellom samojedene ved Sajan-fjellene og tundra-nentserne. De taler en spesiell nentsisk dialekt. Den tredje gruppen er kolva-nentserne som ble dannet i de europeiske nordområdene ved elven Kolva som resultat av ekteskap mellom nentsiske menn og komi-kvinner. Da snakker izjem-dialekten av komi-språket.

Tradisjonelt har nentserne drevet reindrift. Deres nasjonale særegenheter når det gjelder driften er at dyrene går ute på beite hele året under oppsyn av gjeter og reinhunder. Videre kjører de med reinspann og slede. De har egne kjøresleder og lastesleder. Mennenes kjøresleder har bare ryggstø. Kvinnenes har støtte også foran og på sidene for at det skal være lettere å kjøre med barn. For kjøresledene spenner man reinsdyrene i vifteform, fra tre til sju dyr. Man setter seg ned på venstre side og styrer ved hjelp av tømmer som er festet til en grime (uten bissel, men med tøyler). Det venstre reinsdyret styres ved hjelp av dette og en lang stang med beintupp. Seletøyet lages av reinskinn eller skinn fra storkobbe.

Foran lastesledene spennes to reinsdyr. Når det er fem-seks slike spann, utgjør de en karavane (argisj), og dyrene bindes i rekke eller til den forreste sleden. Hver argisj blir ført av et kjørespann. Ofte er dette ungjenter, mens mannen sitter ved siden av i en annen kjøreslede og driver flokken. For å fange den rette reinen med lasso, har man spesielle innhegninger (koral), og bruker sleder til dette. Reinen lever av reinlav. Når foret er brukt opp på ett sted, må man flytte videre. Både gjeterne og familiene deres følger flokken som nomader.

I og med denne nomadetilværelsen har man flyttbare boliger - tsjum. De er koniske. Om vinteren dekker man til tsjumen med to lag reinskinn, og om sommeren med spesialpreparert never. I midten av tsjumen tente man tidligere bål. Nå brukes en jernovn. Over ildstedet festes en planke med kroker til tekjelen eller en gryte. På begge sider av denne er det soveplasser. Midt imot inngangen befant det seg tidligere kultgjenstander, senere ikoner og rent dekketøy. Tsjumen blir tatt ned hver gang man skal flytte. Takdekke, dekke til soveplassene, stengene og husgeråd blir lagt på spesielle sleder.

I tillegg til reingjeting blir det om vinteren jaktet på polarrev, rev, røyskatt, jerv og villrein. Pelsdyr jakter man på ved hjelp av klappfeller av tre eller jern. Av fugl fanger de ryper og gjess, og tiur i fjærskiftet. Fisk fanger de hovedsakelig om sommeren.

Det er kvinnene som bearbeider reinskinn og pelsverk, syr klær, vesker og topp til tsjumen. Klær og husgeråd er vakkert dekorert med skinnmosaikk (av svarte eller mørke reinsdyrhår). Det blir flettet smykker med glassperler, man broderer med halshårene fra reinsdyret og driver med treskjæring.

Den viktigste kosten er reinsdyrkjøtt (i rå og kokt tilstand), fisk og brød. Favorittdrikken er te. Te og husgeråd av metall har blitt byttet hos russiske kjøpmenn. Husgeråd av tre - boller, kopper og skjeer har de laget selv.

For nentserne var farsslekten (den patriarkalske) tidligere typisk. Mennene utgjorde en krigerenhet. Teltleiren (nesy) spilte en stor rolle når det var snakk om jakt og reindrift. Leiren forente familiene, der mennene var av samme slekt og kvinnene av forskjellig. I og med at det var slektseksogami, måtte den unge mannen lete etter kone i en annen slekt. Vanligvis var det faren som avgjorde spørsmålet om giftemål. Hadde han merket seg en brud, sendte han talsmenn som forhandlet om kjøpssum og medgift. Bryllupsritualet inkluderte et imitert bruderov.

Religiøs tro var bunnet i animistiske oppfatninger. I følge disse var det det øverste himmelske vesen, demiurgen Num, som styrte verden ved hjelp av andre guder og ånder, mens hans kone Ja Nebja var "moder jord". Det var en gammel kone, hun som beskyttet, fødte og bevarte alt levende, som så til hus, arne og familie. Nums motpart var Nga, selve inkarnasjonen på det onde, underverdenens ånd, guddommen som sendte sykdom og død. Hver innsjø, hver trakt der det ble drevet en eller annen form for næring, hadde sine ånder. Til dem ofret man reinsdyr og gjenstander, som biter av tøy, mynter, tobakk etc., for at åndene skulle skjenke en god helse, lykke i reindriften og på fangst. På de hellige stedene, som kunne være en stein, en klippe eller en lund, satte de opp sine menneskeliknende gudebilder. Lerketreet ble regnet som hellig.

I følge folketroen viste et menneskes essens (ånd) seg i form av blod, pust, skygge og bildet. Døden kom av at man mistet en av disse substansene, eller man døde som følge av at en ond ånd (ngyleka) hadde tatt bolig i en.

Sjamanisme er nært knyttet til nentsernes eldgamle religiøse oppfatninger. Oftest gikk sjamantittelen i arv fra mann til mann eller kvinne til kvinne.

Typisk for nentsisk folklore er personifiseringen, når eventyrfortelleren selv (myneko) er med sammen med heltene. Og det er svært vanlig selv i de eventyrene der det levende vesenet er lakhanako - et lite ord.

Blant nentsiskse eventyr (lakhanako, vadako) finnes dyreeventyr, undereventyr, legender og eventyr fra dagliglivet. Ofte opptrer guder og ånder som personasjer. De er også hovedpersonene i andre folkloregenrer: sagn, bønner, besvergelser og sjamansanger.