|
 Aleksandr Nikolajevitsj Skrjabin (1872 – 1915). Født 6. januar 1872 i Moskva. Aleksander Skrjabin arvet sitt musikalske talent fra sin mor som var en talentfull
pianist og døde av tuberkulose i 1873. Hans far var uteksaminert fra St. Petersburg Institutt for orientalske språk. Deretter
var han i diplomatisk tjeneste i Tyrkia og andre østlige land. Han kom til Russland nå og da.
Høsten 1882 besto Skrjabin eksamen og begynte på Moskva 2. kadettkorps. I 1885 begynte han å ta pianotimer hos den berømte
læreren N. Zvereva og komposisjontimer hos S. Taneyev.
I 1888 begynte Skrjabin på musikkonservatoriet i Moskva. Ved konservatoriet deltok han regelmessig i konsertforestillinger.
Hans favoritt komponist var Chopin, men han spilte gjerne Liszt, Beethoven og Schumann.
I 1892 forlot han konservatoriet uten diplom fordi han hadde et dårlig forhold til professor Arenskij som underviste i fri
komposisjon. De første verkene hans er romantiske og påvirket av Chopin. Men "post-chopin" preludier og etyder var i høy grad
hans egne.
Fra 1896 ble han kjent som komponist. Det ble endringer i hans liv. Aleksander giftet seg med Vera Ivanovna Isakovitsj, en
talentfull pianist. I 1897-98 på konsertreise i utlandet spilte hun hans verker.
Da Skrjabin var tjueseks, fikk han tilbud om stilling som professor i klaver ved konservatoriet i Moskva. Han aksepterte
tilbudet og viste seg som en dyktig lærer. I tillegg til konservatoriet, underviste han i piano ved Catherine Institutt. Mange
av hans elever begynte på konservatoriet i hans klasse etterpå.
Men mest av alt var Skrjabin fokusert på komposisjon. 1900 og nesten hele 1901 var preget av Symfoni nr. 1, et 6-sats monumentalt
verk med kor i siste sats. Komponisten skrev finalen selv. Den grunnleggende ideen var forherligelse av kunsten og dens forenende
og fredsbevarende rolle. Symfoni nr. 2 fulgte etter Symfoni nr. 1.
Skrjabin avsluttet partituret til Symfoni nr. 3 "Le Divin Poème" i 1904. I symfonien viste han seg som dramatiker. Verket
i tre satser viser et klart program med en felles ide. Den første satsen kalles "Luttes" (kamper), den andre - "Voluptés"
(sensuelle gleder) og den tredje - "Jeu divin" (guddommelig lek).
Han sluttet "Ekstasens dikt", som han hadde jobbet lenge på, i 1907. I 1908 ble han prisbelønt for dette verket (Glinka belønning)
for ellevte gang. Premieren ble holdt i Russland året etter i en konsert av St. Petersburg Slotts orkester. Skrjabins skapende
geni hadde nådd sitt høydepunkt.
Neste musikalske åpenbaring var "Ildens dikt" eller "Prometeus". Dette diktverket ble også skrevet for klaver, stort blandet
kor og stort orkester som "Ekstases dikt". Komponisten hadde tenkt seg å illuminere konsertsalen med hjelp av fargeklaver
da konsertsalen skulle illumineres med diverse lysfarger i "Ildens dikt". I våre dager finnes det ikke musikkparti med dekoding
av fargeklaver. Et referansepunkt her er "å høre farge", dvs. hver farge passer til en bestemt tone. I tillegg til utvidelse
av det assosiative og visuelle spekteret av musikalsk oppfattelse, brukte Skrjabin i "Prometeus" et nytt harmonisk språk som
ikke baseres på et tradisjonelt tonesystem. Men det mest revolusjonerende var selve bildet av Prometeus. "Prometeus" åpnet
en direkte vei til "Mysterier".
De siste fem årene av hans kreative liv var preget av å planlegge en fantastisk musikalsk handling. Alle verkene skrevet
etter "Prometeus" anses som skisser til "Mysterier".
I 1914 besøkte Skrjabin London der "Prometeus" ble fremført og han ga konserten selv. I London oppstod de første tegnene
til sykdommen som forårsaket en slik tidlig død. Han overvant smerten forårsaket av byllen på overleppen og spilte perfekt,
og det tilbakeholdne britiske publikummet applauderte ham. Konsertene skulle bringe midler til å virkeliggjøre hans hoved
ide - "Mysterier" forestillingen. Skrjabin ønsket å kjøpe jord i India for å bygge et tempel som skulle bli et skikkelig "bakteppe"
for hans grandiose kreative ideer.
15. april 1915 gav Skrjabin den siste konserten. Han følte seg dårlig. Igjen, som i London, startet en betennelse i overleppen.
Tilstanden forverres. Operasjonen hjalp ikke. Han fikk høy feber og blodforgiftning. Morgen 27. april døde Alexander Skrjabin.
|
